Av visepolitimester Toralf Pedersen, Sør-Trøndelag politidistrikt
Politiskiltet på en husvegg i distriktsnorge gir ikke lenger trygghet for befolkningen. Det er politipatruljene som er fremtidens trygghetsskapere. Denne erkjennelse krever ny organisasjonsstruktur i politiet.
Innledning
Det store mantra ved Politirefom 2000 var å bygge ny organisasjonsstruktur basert på «tonivåmodellen ». Det var kun politimester i nivå 1 og driftsenhetslederne på nivå 2. Dialogen skulle foregå direkte mellom disse. Den teoretiske plattformen virket ideell i år 2000 og både politiet og en rekke kommuner iverksatte organisasjonsendringer. Det var kritiske røster som snakket om for stort kontrollspenn, men disse ble ikke hørt.
Ganske umiddelbart så flere behovet for endring. Det var nødvendig med en operasjonssentral med store fullmakter og det var viktig å få på plass fellesoperative enheter som kunne ta distriktsovergripende funksjoner. Allerede ved Politireformens fase 2 valgte flere distrikter å opprette regionsordninger hvor en lensmann fikk større administrativt ansvar enn de andre. Det var røster som tok til orde for at dette var en uthuling av «tonivåmodellen » og oppbygging av et tredje nivå. Våre erfaringer sammenholdt med erfaringene fra kommunene viser at to-nivåmodellen ikke er særlig egnet når ressursene skal være fleksible over et større område. Den kan være velegnet for et sykehjem, men ikke for en politistasjon som skal yte ressurser og være fleksibel i et stort område med mange driftsenheter. Noen var forutseende nok til å se dette tidlig. For oss andre måtte betydningsfulle endringer medføre at vi endret syn.
Nye utfordringer
I 2004 ble vi en del av det europeiske arbeidsmarkedet. Det ble enkelt å ferdes over grensene i Europa. Dette skapte selvfølgelig mange fordeler, men for politiet skapte det utfordringer. Det ble like enkelt for de kriminelle å ferdes over landegrensene som for alle andre. Mobile vinningskriminelle har blitt en del av dagens kriminalitetsbilde. Skal politiet ha muligheten for å bekjempe disse, må politiet være ute der kriminaliteten skjer.
En formidabel endring kom med de nye arbeidstidsbestemmelsene. Det ble innført regler om vern av fritiden. For oss med erfaring fra arbeid i lensmannsetaten, var dette helt nye toner. Flere politidistrikt valgte å gå over til helkontinuerlig tjeneste og fjerne reservetjenesten. Patruljene ble et velegnet redskap for å forebygge kriminalitet og hindre mobile vinningskriminelle i å utføre sine handlinger. Vi slo 2 fluer i en smekk.
Operative politipatruljer som opererer over store områder, krever en ny form for ledelse.
Operasjonssentralen er selvfølgelig til stede, men det er helt nødvendig med dyktige politiledere som kan håndtere en fleksibel politiorganisasjon. Et område for en operativ patrulje kan strekke seg over flere lensmannsdistrikter og det er helt umulig for en lensmann å u tøve faglig ledelse av patruljen. Derfor er tonivå modellen i praksis død og totalt uegnet for dagens og morgendagens ut - fordringer.
I dag pågår en prosess med etablering av en rekke «kvasiordninger». Regionordninger og ordninger med intern fordeling av ansvar. Jeg er enig med lensmann Sjølie som i sin artikkel i siste nummer av Politilederen skriver at disse ordningene skaper store forskjeller rundt om i politinorge. Det kan nok også stilles spørsmål ved om de er innenfor de rammer som er gitt av departementet.
Det er på tide å komme videre
Det har over flere år manglet vilje både administrativt og politisk til å gi politiet mulighet for å organisere seg slik at vi har en velegnet struktur for å løse utfordringene. Jeg skal ikke gå inn på noen dyptgående analyse av hvorfor det er slik. Imidlertid er det noen fellestrekk i argumentasjonen. I særdeleshet går det på ønsket om å ha en lensmann som institusjon i bygda. Dette er også statlige arbeidsplasser som skaper verdier for mange kommuner.
Disse argumentene ser ut til å overskygge det faktum at ordningen har gått ut på dato.
Stadig hentes det fram nye argument for å hindre strukturendringer. Nå er det arbeidet med Resultatreformen som visstnok skal være et slikt hinder. Jeg hørte lederen i PF uttale at ingenting må skje før Stortinget har fått sagt sitt. Jeg forstår ikke helt strategien bak denne uttalelsen. Det er vel riktig å minne hverandre om at arbeidet med Resultatreformen var et krav fra mange aktører fordi det ikke var mulig å lokalisere gevinstene ved å investere i politiet. Arbeidet har pågått i flere år og skal fortsette i flere år. Samtidig påhviler det politimesteren en plikt til å drifte sitt politidistrikt på best mulig måte for å imøtekomme publikums behov. Jeg spør meg selv om hvor mange alvorlige hendelser i distriktsnorge må til før det aksepteres at politiet må endre struktur?
Framtiden
Gro Harlem Brundtland sa en gang at det er viktig å konsentrere seg om framtiden for det er der vi skal være resten av livet. Først av alt må politimesteren ha en liten gruppe ledere som har stort ansvar og store fullmakter til å lede. Disse må forplikte seg til lede i henhold til de mål som er satt. Kvalitet, produksjonshastighet og ivaretakelse av medarbeiderne er 3 viktige faktorer for slik ledelse. I dagens struktur er dette ansvaret fordelt på mange og resultatet blir deretter. En slik ordning krever sammenslåing av enheter til store driftsenheter. Lederne for driftsenhetene vil ha operative patruljer som er velegnet redskap for å forebygge kriminalitet. Sannsynligvis vil det også bli behov for store etterforskningsmiljøer som har nødvendig spesialkompetanse. Kanskje vil ordningen med distriktsovergripende etterforskningsenheter være velegnet i en slik organisering. Vi vil måtte ha spesialfunksjoner innen operativ tjeneste og etterforskning. Opprettelsen av en nasjonal beredskapsenhet i Oslo er en erkjennelse av behovet etter 22.7.11. Framtidens politidistrikt må «ha muskler til» å løse de store sakene.
Med muskler mener jeg en velfungerende operasjonssentral/politioperativ stab, tilstrekkelig med innsatspersonell, etterforskningsmiljø med høg kompetanse samt ledere som har ansvar og fullmakt til å lede.
Vi har mange dyktige medarbeidere som gjør en fantastisk jobb. Jeg tror mange av de unge medarbeiderne ønsker gode tjenesteordninger og interessante oppgaver. Jeg tror at større fagmiljø vil ha en positiv virkning på kompetanse/ erfaringslæring og kultur.
For oss som har levd en stund i etaten, tenker jeg tilbake på en tid hvor vi forsvarte reservetjenesten. Så forsvarte Veierød-utvvalgets innstilling. Deretter var det sterkt fokus på nærpolitirollen. To-nivåmodellen anså vi som den perfekte organisering for 12 år tilbake. Jeg mener oppriktig at dette var riktig for sin tid, men nå er vi innhentet av en ny virkelighet. Jeg skulle derfor ønske at vår øverste ledelse og våre politikere hadde respekt for den argumentasjon politimestrene legger fram når de ber om å få endret organisasjonsstrukturen i politidistriktene. Dette er et genuint ønske om å kunne yte mer til den befolkningen vi skal betjene.
Politimestrene må ikke bli alene om å mene dette.
