I redaktørens spalte i siste Lensmannsbladet – Politilederen reflekterer generalsekretær Svein Stuberg over utviklingen i politi- og lensmannsetaten.
Et særkjenne for den gamle politimodellen i de rurale områder i Norge var bl.a. stor kontaktflate og meget god oversikt over distriktenes innbyggere. En av årsakene til dette var de mangeartede gjøremål som lå under landpolitiet, ikke minst de sivile. Lensmannen og hans betjenter var svært ofte «på veien», enten det var i etterforskningsøyemed eller det var for å forkynne en forliksklage eller et farskapsforelegg. Ja, det kunne til og med være for å holde en branntakst eller en registreringsforretning. Alt dette gjorde at «oversikten» var særdeles god.
Nå er selvfølgelig tidene forandret på mange måter – bosettingsmønsteret er endret, mobiliteten i befolkningen er større, og selv om vi ofte snakker om «det åpne samfunn», så er vi likevel mer lukket på en del områder enn tidligere. Og ikke minst er gjøremålene endret.
Disse problemstillingene får oss til å reflektere litt over om vi ikke har mistet noe når det gjelder beredskap og etterretning i vid forstand. La oss for all del ikke bli tatt til inntekt for å ville vende tilbake til de «gode, gamle dager». Men det kan hende at vi er i ferd med å etablere ordninger som i vel stor grad begrenser politiet til å bli et utrykningspoliti med lang responstid. Den siste tids dramatiske hendelser har kanskje vist at selv de mest moderne metoder ikke alltid holder.
