Muligheten for unnlatt varsling ved tvangsfullbyrdelse

Birthe Pihl, Namsfogden i OsloVed tvangsfullbyrdelse skal skyldneren normalt varsles. I noen tilfeller kan imidlertid varsel unnlates. Jeg vil her gjennomgå hva som kreves for unnlatt varsling.

 

Av seksjonsleder Birthe Pihl, Namsfogden i Oslo

Bakgrunn
I noen tilfeller er det umulig for kravshaver å finne skyldners oppholdssted eller bostedsadresse. I andre tilfeller ønsker ikke kravshaver at skyldner skal vite at han ønsker å tvangsfullbyrde kravet sitt. Det kan være ulike årsaker til dette. Både i tvangsfullbyrdelsesloven (tvfbl.) § 4-18 om kravshavers varsel til skyldner før tvangsfullbyrdelse og i øvrige bestemmelser om namsfogdens plikt til å forelegge begjæring og varsle om tid og sted for forretningen, er det gjort fritak fra varslingsplikten.

Hovedregel og utgangspunkt
Tvangsfullbyrdelse krever et tvangskraftig tvangsgrunnlag. Tvangsfullbyrdelsesloven skiller mellom alminnelige og særlige tvangsgrunnlag, jf. tvfbl. § 4-1. Alminnelige tvangsgrunnlag er typisk dom, forlik, voldgiftsavgjørelse eller avgjørelse fra annen norsk myndighet enn domstol som har virkning som dom. Eksempler på særlige tvangsgrunnlag er gjeldsbrev og fakturaer (skriftstykke), ubetalt husleie i henhold til leiekontrakt med utkastelsesklausul eller oppsigelse, ubetalt leie etter leasingkontrakt med utleveringsklausul eller salgspantavtale.

Det eneste formelle vilkåret for at særlige tvangsgrunnlag skal være tvangskraftige er at det er sendt varsel om tvangsfullbyrdelse til skyldneren på forhånd, jf. tvfbl. § 4-18. Bestemmelsen angir en generell varslingsplikt for alle typer tvangsfullbyrdelse. Formålet med regelen er at skyldner skal ha en mulighet til å innrette seg etter varselet.

Ved alminnelige tvangsgrunnlag er det nødvendig med varsel først ett år etter at det ble adgang til å tvangsfullbyrde kravet, jf. tvfbl. § 4-19, første ledd, jf. § 4-18, annet og fjerde ledd. De ulike tidspunktene for når en dom, kjennelse etc. kan tvangsfullbyrdes (får tvangskraft) er regulert i tvangsfullbyrdelsesloven §§ 4-12 til 4-17.

Lovbestemt fritak for varslingsplikten
Det er to unntak fra varslingsplikten i tvangsfullbyrdelsesloven. For det første er det ikke nødvendig med varsel der det særlige tvangsgrunnlaget er registrert namsutlegg, jf. tvfbl. §§ 8-2, tredje ledd, 10-2, annet ledd, 11-2, annet ledd og 12-2, annet ledd. Dette henger sammen med regelen i § 7-19, første ledd, første punktum. Når saksøkte underrettes om utlegget, skal han samtidig gjøres oppmerksom på at saksøker har rett til å begjære tvangsdekning to uker etter at utleggsforretningen er holdt, jf. tvfbl. 7-19, første ledd. Lovgiver har da funnet at dette er tilstrekkelig varsel før begjæring om tvangsfullbyrdelse.

Det andre unntaket er der namsfogden fatter beslutning om at saksøkte skal dekke saksøkers sakskostnader i en tvangsforretning. Denne avgjørelsen har tvangskraft straks den er tatt, jf. tvfbl. § 3-1, første ledd, fjerde punktum. Dette betyr at det ikke er nødvendig med ytterligere varsel. Kravet kan tvangsfullbyrdes sammen med hovedkravet.

Tidsfristen for fritak for varsel i disse tilfellene er begrenset av bestemmelsen i § 4-19. Dersom kravshaver velger ikke å tvangsfullbyrde kravet ”innen ett år etter at det ble adgang til det”, må det sendes et nytt varsel om tvangsfullbyrdelse, jf. § 4-19, første ledd.

Frafall av varsel på forhånd
Skyldner kan ikke ved avtale frafalle kravet om varsel på forhånd, jf. tvfbl. § 4-18, fjerde ledd. Det naturlige skjæringstidspunktet er ved forfall. I henhold til ordlyden i bestemmelsen åpner imidlertid loven for at avtale om unnlatt varsling kan inngås etter forfall. Vi kan tenke oss et tilfelle der skyldner undertegner et gjeldsbrev for skyldig beløp etter forfallsdato. Ved en slik avtale kan skyldner frafalle kravet om varsel i og med at avkallet ikke er gitt ”på forhånd”. Den etterfølgende muligheten for kravshaver til å begjære tvangsfullbyrdelse uten varsel er begrenset av 1 års fristen i tvangsfullbyrdelsesloven § 4-19, første ledd.

Ikke kjent oppholdssted eller kjent fullmektig
I de tilfellene hvor saksøkte ”verken har kjent oppholdssted eller kjent fullmektig med kjent oppholdssted som kan motta varsel på saksøktes vegne” kan saksøker unnlate å sende varsel, jf. tvangsfullbyrdelsesloven § 4-18, 2. ledd, 1. punktum. Den samme ordlyden er benyttet i § 5-14, første ledd. Sistnevnte bestemmelse er generell og regulerer de tilfellene hvor namsmannen kan unnlate å gi lovpålagt meddelelse om tvangsfullbyrdelse til den loven krever skal underrettes i en tvangsforretning. Bestemmelsen får blant annet anvendelse ved foreleggelse og varsling av begjæringer om tvangsfullbyrdelse, jf. for eksempel tvfbl. §§ 7-6, 7-10, 8-7, 8-14, 13-6 og 13-10. I tillegg vil den gjelde der det skal gis andre meddelelser i henhold til tvangsfullbyrdelsesloven.

Spørsmålet om unnlatt varsling på grunn av ukjent oppholdssted kommer oftest opp, der kravshaver eller namsmannen har forsøkt å varsle skyldneren og fått post i retur. Verken loven eller forarbeidene gir noen retningslinjer for om og hva som kreves av kravshaver for å bringe riktig oppholdssted/adresse på det rene. Falkanger m.fl. (2007) sier på s. 237 at et skriftlig varsel fortsetter at kravshaveren kjenner oppholdsstedet til saksøkte eller ”er i stand til å skaffe seg nødvendige opplysninger uten for store anstrengelser” (min uthevning). Det må for eksempel forventes at saksøker gjør undersøkelser i Folkeregisteret. Dersom saksøkte har kjent adresse i utlandet, må varsel rettes dit. I noen tilfeller er skyldner registrert ”UFB”, uten fast bopel, i Folkeregisteret. Da kan det være umulig å finne skyldners oppholdssted. I andre tilfeller kan det stå ”Utvandret” uten opplysninger ny adresse. Dersom skyldner er utvandret til et land, hvor det er tilsvarende register med innbyggernes bopels-/oppholdsadresse som Folkeregisteret, kan det være naturlig å kreve at kravshaver retter en henvendelse til det aktuelle registeret. Der saksøker mener saksøktes oppholdssted er ukjent bør han opplyse om de undersøkelser han har gjort i begjæringen. Falkanger m.fl. (2007) mener at varsel bør sendes til saksøkte også der adresse ikke lenger er aktuell, jf. punkt 4, s. 237. Det er ikke noen vilkår at varselet skal være mottatt.

Der namsfogden får post i retur etter for eksempel foreleggelse av begjæringen, er det naturlig at namsfogden selv gjør undersøkelser i Folkeregisteret og eventuelt ber saksøker gjøre ytterligere undersøkelser. Falkanger m.fl. mener det er naturlig at namsfogden ved slike tilfeller også spør ektefelle og forelder, der disse er kjente for namsfogden, jf. Falkanger m.flm. (2007) s. 288.

Med «kjent fullmektig» menes for det første en person med særskilt fullmakt til å opptre på for eksempel saksøktes vegne, eller som innehar stillingsfullmakt. I selskaper vil den som anses som fullmektig blant andre være daglig leder, signaturberettiget eller prokurist hos den som meddelelsen skal gis til.

Ukjent eier
Det forekommer tilfeller der kravshaver har tvangsgrunnlag i en formuesgjenstand og hvor eier av formuesgjenstanden er ukjent. For eksempel kan det være helt klart at en bil er overdratt til ny eier, men det er uklart hvem den nye eieren er. Dette hindrer ikke gjennomføring av tvangsfullbyrdelse, jf. tvfbl. § 5-14, annet ledd. Denne bestemmelsen fritar likevel ikke kravshaver fra å forsøke å varsle om tvangsfullbyrdelse til den eller dem som kan bli berørt, jf. tvfbl. § 4-18. Et praktisk eksempel er ved fravikelse ved husokkupasjon. Stedet for gjennomføringen av fravikelsen vil være kjent og lett tilgjengelig. Varsel kan henges opp, for eksempel på døren, og stiles til ”Beboerne av leilighet nr. XXX”.

”Vesentlig vanskeliggjort”
Namsfogden kan frita for varslingsplikten, dersom tvangsfullbyrdelsen ”ellers ville bli vesentlig vanskeliggjort”, jf. § 4-18, annet ledd. Dette er en snever unntaksregel. Bestemmelsen henger sammen med den adgangen namsmannen har til å unnlate å forelegge begjæringen og varsle om tid og sted for forretningen under tvangsfullbyrdelsen. Saksøker må selv begjære fritak fra varslingsplikten i disse tilfellene. Begjæringen kan fremmes samtidig med begjæringen om tvangsfullbyrdelse. Bestemmelsen er mest praktisk der det er fare for at skyldner vil unndra formuesgoder, selge eiendeler, føre verdier ut av landet eller ødelegge eiendeler. Unntaket er ikke like aktuelt ved begjæring om fravikelse (utkastelse).

Saksøker må begrunne begjæringen sin. Det må foreligge en konkret fare for at fullbyrdelsen vil bli vanskeliggjort. Det er ikke tilstrekkelig at skyldner har en generell betalingsuvilje eller at leietager har unnlatt å flytte ut fra en leid bolig etter oppsigelse. Tideligere historikk hvor skyldner beviselig har unndratt midler fra saksøker, gjemt unna pantebeheftede biler eller lignende kan være argumenter for å frita for varslingsplikten. Et praktisk eksempel er der saksøkte har solgt bolig med overskudd. Saksøker vil da ha et ønske om å få pant i disse pengene før de overføres til saksøkte eller straks pengene er på saksøktes konto for å unngå at saksøkte bruker de pengene på andre ting enn gjeld. Et annet eksempel er at saksøkte mottar penger i forbindelse med arveoppgjør.

Etter at namsfogden har fått begjæringen om utlegg til behandling, har namsfogden også av eget tiltak mulighet til å beslutte unnlatt foreleggelse/varsling, jf. tvfbl. § 7-6, tredje ledd og kommentar nr. 7 i Falkanger m.fl. (2007) s. 386.

Der det er snakk om tvangssalg av løsøre, typisk bil, kravet om vesentlig vanskeliggjort ofte bli begrunnet med faren for at gjenstanden som skal tvangsselges vil bli gjemt bort om saksøkte varsles, jf. også § 8-14, annet ledd, annet punktum. Idet øyeblikket for eksempel bilen er avhentet av namsfogden og sikret, vil grunnlaget for å unnlate videre varsling ha falt bort. Saksøkte skal derfor forelegges begjæringen i ettertid, jf. § 8-7, første ledd. Gjennomføring av tvangssalg må vente til saksøktes 2-ukers frist på å uttale seg er utløpt.

”Nødvendig for å forebygge verdiforringelse”
Ordlyden i tvangsfullbyrdelsesloven § 8-7 er ulik ordlyden i de øvrige bestemmelsene som behandler vilkårene for unnlatt varsling. Etter denne bestemmelsen kan varslingsfristen etter første ledd på to uker forkortes eller unnlates helt, der det er ”nødvendig for å forebygge verdiforringelse”. Dette er det eneste alternativet etter bestemmelsen. I forarbeidene står det at lovgiver har tenkt på løsøre ”som er gjenstand for hurtig verdiforringelse slik at salget må foretas straks for å gi saksøkeren dekning”, jf. Ot.prp.nr.65 (1990-1991). Dette kan for eksempel være tilfellet ved pant i varelager som består av matvarer med kort levetid.

Spesielt om krav etter tvfbl. § 7¬- 2 f
Muligheten for unnlatt foreleggelse gjelder ikke ved begjæring om utlegg etter § 7-2 bokstav f¸jf. tvfbl. § 7¬-6, tredje ledd, annet punktum. Likeledes kan varsel om tid og sted for forretningen kun unnlates, dersom namsfogden finner saksøkte på stedet, jf. tvfbl. § 7-10, tredje ledd.

Avsluttende bemerkninger
Namsfogden avgjør begjæringen om unnlatt varsling. Der namsfogden først har tatt kravshavers begjæring om unnlatt varsel til følge etter § 4-18, kan det også være naturlig å unnlate foreleggelse og varsel om tidspunkt for gjennomføring av forretningen. Der begjæringen ikke tast til følge, skal forretningen nektes fremmet, jf. § 5-4. Det er ikke mulig å rette begjæringen. Saksøker kan påklage namsfogdens avgjørelse til tingretten, jf. § 5-16, tredje ledd. Begjæring om unnlatt varsling kan uansett ikke fremsettes før to uker etter forfall, jf. tvfbl. § 4-18, tredje ledd.

Publisert 24 april 2014 10:52