Bokomtale: Til meg selv, om selvledelse av Tom Karp


Tom Karp er en hyppig brukt foredragsholder for politiledere. Her under NPL's ledersamling på Gardermoen i mai,

Tom Karp utga i 2016 en bok om selvledelse. "Til meg selv" handler om hva du sier til deg selv og hva du gjør med det du sier. Rune Glomseth på Politihøgskolen har lest boken og anmelder den her.

Rune Glomseth
Bokomtale av Rune Glomseth, Politihøgskolen

Boken Til meg selv, om selvledelse, bygger på bred forskning om organisasjon og ledelse generelt og selvledelse spesielt. Den har en imponerende bredde i faglige og andre referanser som bl.a. biografer og populærvitenskapelig litteratur. Karp bruker konkrete og kjente personer som har utmerket seg på ulike felt, både nålevende og historiske, for å eksemplifisere hovedbudskapet i flere av kapitlene. I slutten av de fleste kapitlene er det også verktøy for bevisstgjøring og utvikling knyttet til de temaer som tas opp. Slik blir fagfeltet presentert og forklart teoretisk med eksempler og øvelser for bevisstgjøring, refleksjon og utvikling.

Bestill boken på Cappelen Damm.

Selvledelse handler om å vokse som menneske. Det har med livskvalitet, mening, mestring og relasjoner å gjøre, skriver Tom Karp. Han kopler selvledelse godt til ledere og lederskap.
Boken er først og fremst praktisk rettet. Målgruppen er rett og slett dem som ønsker å lære å praktisere selvledelse. Boka henvender seg til ledere, personer som har stor grad av autonomi i sin jobb, mennesker i prestasjonsyrker, HR-mennesker, konsulenter og lederutviklere. Den er etter min mening relevant, interessant og nyttig for alle grupper av politiledere, og for alle ansatte i politiet som er opptatt av å utvikle seg.

Tom Karp er professor i ledelse ved Høyskolen Kristiania, og professor-II ved Handelshøyskolen ved Nord universitet og Høgskolen i Innlandet. Han har i flere år undervist i ledelse på flere ledelsesutdanninger ved Politihøgskolen.

Han har også flere ganger holdt faglige innlegg om ledelse på konferanser i regi av Politiets Fellesforbund og Norges Politilederlag. Han forsker nå på politiledelse i praksis sammen med professor Cathrine Filstad og undertegnede.

Karp har bakgrunn som roer på nasjonalt nivå. Han har flere års erfaring fra Forsvaret og fra lederstillinger næringslivet før han gikk over til stillinger i akademia. Han har en dr.grad i endringsledelse. Han har skrevt bøkene Ledelse i sannhetens øyeblikk; om det å ta lederskap og Endring i organisasjoner; ideologi, teori og praksis. Han har bred erfaring som konsulent. Han blir av enkelte kolleger betegnet som en intellektuell praktiker eller en praktisk intellektuell.

Å utgjøre en forskjell
Boken innledes med en kort og intens beskrivelse av Tungtvannsaksjonen og de utfordringene sabotasjegruppen Gunnerside måtte takle i mars 1943. De ti karene i Gunnersidegruppa sprengte Norsk Hydros tungtvannsanlegg. Deretter delte gruppa seg. Karp beskriver de strabaser Joachim Rønneberg, Fredrik Kayser, Hans Storhaug, Kasper Idland og Birger Strømsheim overvant på sin flukt på ski gjennom flere fjellområder og over flere dalfører på Østlandet og over til Sverige. De håndterte usikkerhet, matmangel, store påkjenninger og vanskelige situasjoner. Oppdraget var svært viktig, og de ønsket å vinne tilbake friheten for Norge. De hadde et grenseløst kollektivt prosjekt, og de var villige til å satse alt for å oppnå det.

Med denne innledningen setter forfatteren opp den ekstreme situasjonen som beskrevet over mot hva de fleste av oss med vårt levesett møter i dag. Selv om konteksten for de aller fleste av oss er totalt annerledes enn for Linge-soldatene i Gunnersidegruppa, ønsker vi også å skape vår identitet, vokse og utvikle oss. For veldig mange politifolk og politiledere, som er prestasjons- og utviklingsorientert, handler det også om å gjøre en forskjell og bidra til et godt og trygt samfunn der de jobber. Slik sett kan man si at de både har et individuelt og et kollektivt prosjekt som er viktig for dem.

Positivt selvsnakk
Hvem er jeg? Hvem vil jeg være, Hvordan kan vi realisere de muligheter vi har? Og hva skal jeg gjøre er sentrale inngangspørsmål. Slike spørsmål har kanskje mennesker til alle tider i større eller mindre grad stilt seg. Karp har en tidlig referanse til Marcus Aurelius som skrev verket Til meg selv. Han ble romersk keiser og fikk mange og store utfordringer. For å styrke seg selv skrev Aurelius Til meg selv. Han bedrev positivt selvsnakk og ble bevisst sine læringspunkter.

I vår tid med en tydelig individualisering og bevisste ønsker om å utvikle sitt potensial er dette spørsmål trolig stadig flere er opptatt av.

Må kunne lede seg selv for å lede andre
Allerede på de første sidene av boka peker Karp på idealet om det handlende, autonome mennesket som tar ansvar for eget liv og ikke henfaller til en offerrolle. Dette blir satsplanken for å definere selvledelse. I boka defineres selvledelse som å påvirke seg selv til å gjøre konstruktive og kvalitativt gode valg og grep for bedre å håndtere eget liv. Selvledelse, skriver Karp, er å bruke personlige strategier for å vokse, men også for å jobbe med egne begrensninger. Han hevder at bevisst bruk av selvledelse øker sannsynligheten for at man bedre takler hverdagen og utfordringer i eget liv, samt bidrar produktivt i kollektive sammenhenger. Her koples som vi ser ledelse på selvledelse. Og det er en forutsetning for forfatteren at ledere må kunne lede seg selv for at de skal kunne lede andre. Han viser til ledelsesforskerne Kouzes og Posner som også har det som en viktig forutsetning. Et slikt utgangspunkt kan man lett være enig i. Det har åpenbart relevans også for politiledere.

Karp viser til Carol Dweck som er professor i psykologi ved Stanford. Hun har studert hvordan tanker og holdninger påvirker menneskers utvikling. Dette leder til kapitlet "Påvirk ditt tankesett." Her kommer også en grunntanke i boka fram, nemlig betydningen av å ha et vekstorientert tankesett. Det er åpenbart fornuftig. Man kan velge å vokse. Vi ser her at det er en kopling mellom å lede seg selv og en tro på at man kan vokse og utvikle seg.

Offer eller aktør?
Tankesettet enten det er fastlåst eller vekstorientert kopler Karp til det å innta en offer- eller aktørrolle. Noe som jeg også oppfatter som sentralt i boka. For ledere er det kanskje spesielt viktig å være bevisst på om man inntar den ene eller den andre rollen. Ved å se offer- og aktørrollen i sammenheng med fenomenet handlingsrom, oppdager vi fort hvilken rolle som er mest hensiktsmessig. Handlingsrom er et begrep som de senere årene er mye brukt av politiledere. Dette fenomenet opptar mange, og det er lett å finne begrensninger i sitt handlingsrom. Handlingsrom har åpenbart betydning både for tenkning om ledelse, men også for utøvelse av lederskap blant politiledere. Det sentrale er å skape seg handlingsrom, å se mulighetene og gripe disse.

Marit Breivik og hennes filosofi knyttet til sin trenergjerning innleder kapitlet som har tittelen "Lede andre til å lede seg selv." Liv Hemmestad studerte Breiviks lederstil og tok dr.grad basert på dette arbeidet. Hun så at Breivik praktiserte hva man kan kalle myndiggjørende ledelse. Hemmestad viser at Breiviks lederstil var preget av tydelighet og konsistens. Hun lot spillerne inkluderes i problemstillingene laget sto overfor. Hver enkelt spiller var med i alle beslutninger. Hun krevde at spillerne måtte kjenne seg selv, sine kvaliteter og hva de kunne tilføre laget. De måtte også ha klare tanker om hva de ønsket. Og de måtte ha en klar oppfatning av eget ansvar. Vi ser av dette at Breivik fremmet selvledelse blant spillerne. Dette er trolig overførbart til politiet. Her ligger det nyttig kunnskap for mange politiledere.

Kunnskap og bevisstgjøring
Boka inneholder 16 kapitler. I denne bokomtalen velger jeg å presentere dem for på den måte å gi leserne godt innblikk i hva boken handler om, se egen faktaboks. Det har jeg også gjort når det gjelder forfatteren. Det kan ha interesse for leserne å få et lite innblikk i hans bakgrunn. Den har nok preget valg av tema og vinkling i boka.

Bokas kapitler
Kapitel 1: Valgene vi tar for å bedre håndtere eget liv, side 13-18.
Kapitel 2: Stille styrke, side 19-26.
Kapitel 3: Personlige strategier, side 27-33.
Kapitel 4: Kjenne deg selv, side 35-49.
Kapitel 5: Vite hva som driver deg, side 51-60.
Kapitel 6: Påvirke ditt tankesett, side 61-70.
Kapitel 7: Skape mønstre som fremmer prestasjoner, side 71-82.
Kapitel 8: Takle det som holder deg tilbake, side 83-97.
Kapitel 9: Stå gjennom motstand, side 99-114.
Kapitel 10: Få mentalt og fysisk overskudd, side115-125.
Kapitel 11: Lage vaner som øker din produktivitet, side 127-135.
Kapitel 12: Skape deg handlingsrom, side 137-154.
Kapitel 13: Selvstyrte grupper, side 155-166.
Kapitel 14: Lede andre til å lede seg selv, side 167-173.
Kapitel 15: Fra intensjon til handling, side 175-184.
Kapitel 16: Hva du sier til deg selv (og andre), og hva du gjør med det, side 185-187.

For meg er boka både en kilde til kunnskap og et verktøy for bevisstgjøring og forandring. Jeg har lest den i sammenheng, og jeg tar den ut av bokhylla og plukker litt fra forskjellige kapitler. For meg fungerer boka også som en samling av verktøy jeg kan bruke. Jeg bruker boka for personlig bevisstgjøring og forhåpentligvis utvikling, men også som kunnskaps- og inspirasjonskilde i rollen som lederutdanner og lederutvikler på Politihøgskolen. Mye mer enn det jeg har omtalt kunne vært trukket fram. Boka er innholdsrik og inspirerende. Boken har en fortellende form, noe som gjør den lett tilgjengelig. Den har et klart utviklingsorientert preg. Det ligger både i temaene den tar opp, måten de er beskrevet på og ikke minst i verktøyene som presenteres i slutten av de fleste kapitelene. De er konkrete virkemidler til bevisstgjøring og utvikling. Dette er en faglig basert bok for praktikere. Den er nøktern og kritisk til både ledelsesfeltet og selvledelse. Likevel er den konstruktiv og utviklingsorientert. Jeg finner få svakheter ved boka og vil anbefale den på det varmeste til politiansatte og politiledere.

Boka er på 187 sider. Den ble utgitt i 2016 på Cappelen Damm.

Publisert 24 juli 2017 09:35