- Publikums trygghetsfølelse vil bli svekket

Førstestatsadvokat Terje Nybøe- Diagnosen om at politiet sviktet totalt 22. juli 2011 er for bastant, skriver førsteadvokat Terje Nybøe. Han advarer mot å bruke en ekstrem situasjon som grunnlag for en gjennomgripende endring av norsk politi.

Kronikk av førstestatsadvokat Terje Nybøe
(En utgave av denne kronikken ble trykket i Dagens Næringsliv mandag 2. desember 2013)

Jeg er tilsatt ved Riksadvokatembetet, men synspunktene nedenfor er helt og holdent mine egne. Jeg kjenner politiet godt gjennom mange år som polititjenestemann og arbeid i Den høyere påtalemyndighet. Jeg påstår ikke at politietaten skal forbli uendret. Endringer i tråd med den alminnelige samfunnsutvikling er nødvendig.

Hendelsene 22. juli 2011 har fått store konsekvenser for politiet. Gjørv-kommisjonen tegnet et dystert bilde av et politi som sviktet, og som ikke ga den beskyttelse samfunnet krever. Kommisjonens beskrivelse og vurderinger ble uten nevneverdig diskusjon akseptert som det riktige bilde av det som skjedde denne mørke dagen. Diagnosen var klar; politiet maktet ikke å oppfylle sitt samfunnsoppdrag. Dette utgangspunkt, sammen med den naturlige respekt man skal ha for pårørende og etterlatte, gjorde at debatten om politiets innsats i tiden etterpå var fraværende.

Det er ikke riktig å konkludere bombastisk med at politiet sviktet totalt ved sin oppgaveløsning 22. juli 2011. Kommisjonen har pekt på mye positivt ved politiets innsats, men i den etterfølgende debatt har likevel bildet av et politi som sviktet blitt gjentatt og ytterligere befestet. Kommisjonen har også pekt på det som alltid vil være tilfellet i kriser, tilfeldigheter, hell og uhell. Uforutsette hendelser og tilfeldigheter vil påvirke hvordan ting blir. Dette er elementer som har vært nokså fraværende i den etterfølgende debatt. Riktignok ble enkeltstående oppgaver 22. juli 2011 ikke løst på en optimal måte og med svært tragisk resultat. Det skal man selvsagt lære av, men å bruke oppgaveløsningen ved en ekstrem situasjon til en total og gjennomgripende endring av norsk politi er etter mitt syn ikke riktig.

Politianalysen ble regjeringens svar på Gjørv-kommisjonens rapport. Utredningen foreligger med forslag om store endringer i norsk politi, særlig hva gjelder struktur og organisering. Arbeidet med analysen har gått fort. Politiets etterforskingsoppgaver er stemoderlig behandlet. Mange av politiets øvrige gjøremål er heller ikke behandlet eller defineres utenfor kjerneoppgavene.

Diagnosen om at politiet sviktet totalt 22. juli 2011 er altså for bastant. Det legges opp til raske og store endringer. Mange lokale politikontor foreslås nedlagt. Lensmannskontorer og politistasjoner ivaretar publikums opplevelse av trygghet, selv om de ikke har så mange straffesaker til behandling. Betydningen av den følte trygghet skal man ikke undervurdere. Det er ikke alt som kan måles og veies. Disse kontorer hører til de viktige samfunnspilarer, og man bør erkjenne at politiet har delvis ulike roller i byer, tettsteder og i grisgrendte strøk.

Det er for tiden sterkt fokus på politiets responstid. Dette er tiden det tar fra politiet får første melding om en hendelse til politiet er på stedet. Hvilke scenario skal vi innrette politinorge etter? Skal vi organisere oss etter det helt ekstreme og ekstraordinære? Det bør vi ikke.

I Politidirektoratets rapport ”Politiet mot 2020” fra 2008 fremkommer at det anses som uegnet å operere med standarder for responstid, og at politiet alltid og uansett vil prioritere de alvorligste hendelsene uten hensyn til hvor lang tid det tar for å nå fram. Synspunktet står seg også i dag, men måling av responstid for ulike oppdrag for å finne ut hvordan polititjenesten bør innrettes lokalt kan være et egnet virkemiddel. Publikum bør imidlertid ikke gis urealistiske forventninger om politiets respons, fordi politiet i mange tilfeller rykker ut fra helt andre steder i sitt distrikt enn utgangspunktet for antatt responstid.

Det kan være grunn til å slå sammen flere politidistrikt og lensmannskontorer uten at dette svekker politiets evne til yte de nødvendige polititjenester, men de mest dramatiske forslag nå innebærer etter mitt syn for stort polititap flere steder.

Et paradoks i forhold til kommisjonens kritikk etter politiinnsatsen 22. juli 2011, er at denne først og fremst rettet seg mot de største enhetene (særlig Politiets sikkerhetstjeneste og Oslo politidistrikt). I politianalysen foreslås en organisering med svært store politidistrikter. Nærheten til publikum og deres trygghetsfølelse vil bli svekket ved de mest radikale strukturendringer som nå foreslås. Lokal tilstedeværelse kan ikke bli den samme når mange tjenestesteder legges ned. Politifolk må skrive rapporter, etterforske, spise, skifte, oppbevare utstyr og ta hånd om pågrepne. De kan ikke til stadighet sitte i politibilene. Færre enheter gir økt transport- og utrykningsbehov. Det er ikke til å komme bort fra.

Jeg behandler jevnlig straffesaker fra hele landet. Min erfaring er at etterforskingen kan være utmerket også på små tjenestesteder. Dyktige og engasjerte etterforskere som får tid til arbeidet, er ofte like viktige suksessfaktorer som en organisering med store enheter.

Nå må beslutningstakere tenke seg grundig hva gjelder politiets framtidige organisering. Det er ikke nødvendig å reparere, eller foreta en total ombygging av, noe som ikke er ødelagt. Farten og omfanget av prosessene kan virke kontraproduktivt også på lengre sikt. Det er ingen tjent med; aller minst det publikum politiet skal betjene.

Publisert 02 januar 2014 11:18